Høsten, iboende verdi og mening
Hva er av virkelig verdi i livet hvis vi ser livet i lys av døden?
Taoismen deler opp livet i fem grunnleggende faser av bevegelse, også kalt fem elementer, Tre, Ild, Jord, Metall og Vann. Metall-elementet er livets fase som kalles opphør. I årstidenes syklus er det høsten, hvor naturen trekker seg inn i seg selv. Bevegelsen er inn og ned. I sin natur er det tilbakevendelsen til livets Grunn-natur, av Taoismen omtalt som tao, det Unevnelige, det som er av evig verdi.
Å skille det som er av varig verdi fra det som er øyeblikkets behov er metall-elementets reise. Det innebærer å rydde for å fjerne hindringene som stenger veien for indre vekst. Det er nødvendig å rydde i noe gammelt for å gi rom for noe av større, essensiell betydning. Samtidig er det nødvendig for oss mennesker å ha et glimt av en dypere mening som kilde til inspirasjon for at noe gammelt skal kunne gi slipp.
I naturen ser vi dette i metall-elementets årstid høsten, hvor det som har utspilt sin rolle opphører, og naturen avdekkes i sin nakenhet. I trærne trekker sevjen seg tilbake, slik at bladene visner og faller ned. Kvaliteten av å slippe tak kommer til uttrykk. Kun de essensielle mineralene og sporstoffene ligger tilbake på bakken. Visne blader kaller vi avfall, men dette avfallet nærer jorden, og er av essensiell betydning for at ny vekst skal finne sted.
Avfall på et indre plan er gamle vanemønstre som har gått ut på dato. Hvordan forholder vi oss til dette avfallet? I Metall-elementet finner vi kvaliteten som ofte kalles ”akseptering”. Den overfladiske forståelsen av dette er at ”ja jeg får vel akseptere det da”, men med den underliggende følelsen av at det egentlig burde vært annerledes. Dette endrer ingenting. Det er ikke enkelt å si adjø til gamle vanemønstre. I virkeligheten er det faktisk heller ikke noe vi kan ”gjøre”. De slipper seg selv først når de er helt gjennomforstått. Virkelig ”aksept” skjer når vi har tatt helt innover oss realiteten i at noe faktisk har skjedd. Først da er det mulig å trekke ut innsikt av bevegelser i følelseslivet vi har gjennomlevd. Gjennom bevisstgjøringen forløses kraften som ligger fastlåst. Det som lå uforløst blir «gjødslet» til ny innsikt, på samme måte som de falne bladene om høsten er næring til ny vekst. Så betydningsfulle er gamle vanemønstre. I forvandlingen omgjøres de til en ressurs i livet. Opplevelsen av vanemønster var kun et vrangsyn.
Høstens bevegelse symboliserer derfor også åpenheten for å se ting slik de er, og ikke bare slik de fremtrer for oss. Hva er Naturen bakenfor det tilsynelatende?
Følelsen i metall er sorg, eller tapsfølelse, den nedadgående bevegelsen. Sorg er bearbeidelsen av smerten ved å miste noe vi verdsetter høyt. Som en ubevisst følelse derimot er tapsfølelsen i dypeste forstand følgen av å miste kontakt med iboende Natur. Da mister vi det umistelige, som vi ikke kan peke på, men likevel er iboende, og som gir følelsen av dyp mening. Lik regntunge skyer gjør tapsfølelsen at vi ikke ser Himmelen bak. Men når regnet, i mennesket tårene, har falt letter skylaget. I tiden hvor noe må gi slipp er vi samtidig mer nakne, lik naturen om høsten. Her ligger samtidig en åpenhet hvor et glimt av iboende Natur, Himmelen i vårt indre, kan tre frem, som alltid er der bak skylaget.